Søppelmann

Jeg tror det at noen politikere ikke skjønner helt hvordan politikken egentlig fungerer. Trodde meningen var å fremme sitt eget parti, ikke snakke om et annet parti. Kanskje jeg tar feil?

Inntrykket jeg har i alle fall, er at mange av politikere, gjerne unge, er veldig interessert i å skrive om andre partier, om det nå er hva de står for eller om det er medlemmene i det andre partiet. Det har vell kanskje en motvirkende kraft, enn det de tror det har. Jeg får bare mere lyst til å stemme på partiet det blir skrevet/snakket om, for jeg vet mer om det partiet, en partiet personen selv tilhører.

Selv er jeg politikerbarn, så kan jo hende jeg bare reagerer litt annerledes enn folk skjønner. Annerledes enn jeg selv tror. Har tenkt en del over det i det siste. Kanskje det har påvirket meg å blir kalt "rasist", fordi noen mener at min pappa er i feil parti? Kanskje det har påvirket meg, å få høre av andre mennesker at de ikke tror jeg kan ha egne meninger? Det kan kanskje til og med hende jeg er påvirket av at flere mennesker tror min pappa vil påvirke meg?

Jeg har til og med lest på Facebook, at en annen politiker har sagt at min pappa(hans parti) slår barna sine.

Lurer jo på om det ser ut som om jeg er slått? Og hvem vet vell det bedre enn meg? Jeg kan klart og tydelig fortelle deg at du tar så feil som det går an.

Men på den andre side, når jeg nå tenker over det, så e det jo ikke jeg som er idioten. Men jeg lot det bli mitt problem. Jeg ble så sint over å høre å lese slike usanne utsagn. Jeg vet da bedre enn deg om min pappa har slått meg. Og kjenner jeg min pappa rett, (og det GJØR jeg!), så kunne han aldri i sinne villeste tanker slått meg. Påvirke meg nekter han å gjøre. De som kjenner meg, vet nok at jeg er pappas lille prinsesse. Både jeg og søstra mi.

Husker godt hvor stas det var å få være med på politiker-greier med pappa når jeg var lita, fordi jeg fikk så mye oppmerksomhet. Jeg likte å være med på både kommunestyremøter, og stands før det var valg. Da fikk jeg jo mye kule ting, både drops og penner. Men noe av det morsomste var å lese hva de forskjellige partiene stod for. Jeg likte å engasjere meg, og jeg likte å ta en diskusjon med politikere, også pappa. Jeg husker godt en ting jeg var SÅ sint for. Jeg ble med pappa på et kommunestyremøte, der de diskuterte om legevakta skulle flyttes. Jeg ville ikke det, for jeg husket at min søster var mye syk, og måtte inn og ut av både legevakt og sykehus. Jeg ville at hun skulle være trygg. Det ble jo til slutt bestemt at legevakta skulle flyttes, og jeg ble skuffet over at mitt arbeid ikke var godt nok. Heldigvis endte det med at legevakta ble flyttet tilbake, og jeg husker godt at noen av politikerne fra flere partier, sa at litt av grunnen var meg. Største stas var å få en blomsterbukett av selveste ordføreren i bursdagsgave. Jeg følte meg beæret over å føle at politikere kranglet(selv om jeg vet at de tullet litt rundt med hverandre), om hvilket parti jeg skulle tilhøre, hvem jeg skulle sitte med. Jeg valgt jo å sette meg med ordføreren, jeg. (nei, det var/er ikke min fars parti) 

Tenk, jeg som 12-åring, viste mer om hva partiene stod for, en jeg som 19-åring. Og jeg vet hva grunnene er.  Den ene grunnen, er at når jeg vil bli journalist, vil jeg bli en så nøytral som mulig journalist. Jeg vil ikke vite hva partiene står for, slik at jeg slipper å slite med å vinkle det nøytralt. Men det er vell ikke noen hemmelighet at de fleste journalistene sliter med det, og det er heller ingen hemmelighet at journalister flest er venstrestilte. Jeg vet jo selv at jeg føler at en sak om høyresia blir blåst opp, men om samme sak hadde handlet om venstresida, hadde blitt gjort om til en liten notis.

Men dere, som burde føle dere siktet, har vært til stor hjelp for å kunne få meg til å bli en nøytral person. Hvordan VÅGER dere, egentlig? For noe søppel dere kommer med. Utakknemlige mennesker!

Hvordan VÅGER dere å snakke i lokalavisen om at min pappa er en idiot, når dere kun kjenner til hans politiske ståsted. Hvordan våger dere, å la mi søster, på NÅ kun 11 år, lese om hvor dum hennes egen pappa er. Tenk på hva hun kan høre på skolen. Kan dere ikke være politisk profesjonell å skrive om deres eget parti? Hvordan VÅGER dere å komme til meg å si, i dag, at "jeg vet nå hva du har stemt!", lurer nå på hvordan du kan vite det. Du vet vell ikke hva jeg har stemt. Siden dere har fått meg så uinteressert i politikk som man kan bli, vet jeg jo ikke selv hva jeg vil stemme.

Hvordan VÅGER dere å tro at min far vil påvirke meg politisk? For sannheten er, at nesten hver dag, kom min pappa til meg å sa "lov meg at du får deg egne meninger. Lov meg å finne ut hva som er viktig for deg selv. Ikke hør på pappaen din, hør på deg selv". Og jeg husker ordene så godt, for de ble sagt så ofte, at jeg til slutt ble sint. Brukte å svare "Jeg vil støtte deg, helt til at jeg kan stemme selv." Ja, hadde jeg bare vist hva jeg vil stemme. Det eneste jeg vet, er at jeg mener det er viktig å stemme. 

Hvordan VÅGER dere å kalle meg rasist? Når jeg og ei annen venninne, var de som var mest sammen med disse menneskene dere sier er "en annen rase". Jeg ser ikke forskjellen jeg. Hvordan kan dere i det hele tatt VÅGE å kalle min pappa rasist? Hadde han vært det, er jeg helt sikker på at han ikke hadde latt ukjente mennesker fra andre land, med en litt annen hudfarge, fått bo hos oss i et år. Og slik har det nå vært i tre år.

Har dere ikke noe bedre å komme med en uprofesjonelle søppel-utsagn, som dere ikke en gang vet om er korrekt. Og det vet dere ikke, det er ganske tydelig. så foreslår jeg at dere bare burde holde munnen igjen. Lær dere å kjenne som person, tenker jeg. 

Jeg må si til slutt at jeg er stolt politikerdatter. Det at folk frivillig engasjerer seg, for å prøve å gjøre det godt for andre, er helt fantastisk. Det gjelder alle politikere, selv om de har forskjellige meninger om hva som skal til for at ting skla fungere og folk skal ha det bra. At pappa er en av disse menneskene setter jeg stor pris på. Dessuten synes jeg han er en dyktig politiker, vet ikke hva hverken hans eller andres parti står for. Men det er vel ikke bare meningene som gjør en til dyktig politiker. Det er hvordan man takler ting, hvordan retorikken er etc, og det er noe jeg beundrer min pappa for. Løs kanon!

er det nå jeg skal si "Fortsettelse følger"? 

Alt æ skull ha gjort

Startet på et innlegg, som jeg ikke klarte å få til. Det var samme tema som dette innlegget. Det ble bare ikke slik jeg ville. For hvor interessant er det å sitte og lese om ei som bokstavlig talt gråter, når hun får mellomlande på hjemplassen? Eller at hjertet banker ekstra hardt når man kjører over øya man vokste opp på, og det banker så hardt at det er så godt at det er vondt?
Tenkte jeg kunne vinkle det på en litt annen måte. Jeg vil skrive et innlegg til de som vil flytte bort. For jeg har og vært der en gang, jeg ville virkelig bort i fra mitt barndomshjem.

Jeg vet der er mange unge som enda bor hjemme, men bare lengter bort. Som har et ønske om å dra.
Vær så snill, ikke ha et ønske om å dra. Dere vet rett og slett ikke hva dere har. Dere vet ikke bedre. Jeg vet hva jeg snakker om.

Det er selvfølgelig ulemper og fordeler med å flytte hjemmefra, men tenåringer vil flytte av feile grunner. Og disse grunnene viser seg å være helt feilaktige. For de grunnene er ikke realistiske når men først kommer seg ut av redet.
Selv om at du blir "friere", så blir du  det på en helt annen måte enn du tror. Du blir fri på den måten at du (kanskje) bor alene. Du har ikke like mye tid til fyll og fest som du kanskje håpte?
Mye av tiden blir å gå til ting som du tidligere fikk servert på sølvfat. Oppvask, vaske hele leilighet/hybel, lage middag hver dag, ta vare på deg selv til en hver tid, betale regningerm etc. Det er mye du ikke tenker over. Hvor mange regninger betaler du når du bor hjemme? Husleie, telefonregning, strømregning, internett, og så videre selvfølgelig.

Jeg sier ikke det at foreldrene dine alltid har betalt alt, men du må gjøre det i en mye større grad en før. Jeg sier ikke at alle har problemer med å skaffe seg nye venner, men det er ikke alltid LIKE lett å plutselig komme til en ny plass, i et nytt miljø, og ikke ha alt, eller alle, rundt seg, som en tidligere har hatt.

Det som også viser seg, er at ungdommen nå til dags, ikke alltid ser hva de har, av natur rundt seg. Vesterålen og Andøy er nok de plassene i Norge, som har fått flest skatter. Kjære ungdom, åpne øynene deres. Skaff deg et kamera, og spring ut! Så, om du en dag MÅ flytte, se på bildene, og se hva du forlot. Når du innser det, lover jeg deg, du skulle ønske du kunne vært på Andøy lengre. Du vet, det er nok en grunn til at Andøya har såpass mange hobbyfotografer.



(LinnCe) :
Selv tok jeg det tungt å måtte flytte. Jeg måtte det på grunn av utdanning. Jeg trodde jeg var klar, og jeg ville dra. Men ikke før jeg dro, innså jeg hva jeg forlot. Så skal sant sies at Narvik har et veldig tøft miljø, spesielt da blant ungdom som var på samme alder som jeg var da. Jeg har aldri, ALDRI, før hatt problemer, med å få meg nye venner, eller å tilpasse meg. Men når jeg kom meg dit, var det tøft. Jeg sa det aldri til noen, at jeg ikke hadde det kult. Ingen vet hvordan det var, og ingen blir å skjønne det heller.

I tillegg til at jeg måtte klare meg selv, bortskjemt jente som jeg var, så måtte jeg komme meg inn i et helt nytt miljø og forstå hvordan samfunnet fungerte der. Når jeg prøvde på dette, falt jeg ut av miljøet jeg allerede kjente til hjemme. Uten å gjøre noe galt. Kom meg vell aldri helt inn i miljøet i Narvik heller. Jeg hadde ingen plasser å dra. Kun et trygt hjem hos mamma og pappa.
Klarer ikke skrive om det, for jeg kan ikke finne de rette ordene, for hvordan jeg følte meg. Det ironiske i alt, var at de få jeg var sammen med, var i fra samme plass som meg. Jeg kjente dem ikke i fra før.

Jeg sa til meg selv, at om jeg måtte bo ett år til i Narvik, kom jeg til å slutte på skolen. Og det er ikke likt meg, jeg er ikke en person som gir opp. Jeg var ikke meg selv det året, ingenting var likt meg.  
Jeg skjønner jo at jeg har hatt godt av det, og jeg vokste mye det året jeg var der. Men jeg unner ingen å ha det så tøft som jeg hadde det. Til tross, så tror jeg alle har godt av å komme seg bort. Kun da klarer man e se hva en allerede hadde.

Jeg slapp å gå enda ett år i Narvik. Men jeg var enda preget av det. Det vet jeg, for jeg klarte ikke å være den jenta jeg vet at jeg egentlig er. Og det var ikke så populært. Jeg fikk høre av noen av klassekameratene at jeg ikke passet inn med dem. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten medielærerne det året, på Stokmarknes. Jeg hadde nok ikke droppet ut uansett, men hva lærerne gjorde det året, sitter dypt i mitt hjerte den dag i dag.
Klarte ikke helt å finne ro i meg selv, etter å ha flyttet så tidlig som jeg gjorde. Tidligere og før jeg var klar for det. 



Jeg vet at man også har godt av å flytte, men vet til du er klar. Nyt tiden hjemme!
Og, hør på Lars Bremnes, det hjelper. Jeg lover!