Hatt

Der er en ting jeg har tenkt mye på i det siste. Og grunnen til at jeg har tenkt på dette, er fordi det var ei dame, hjemme på Andenes, som snakket med min mamma, om meg. hun ba min mor si til meg at jeg ikke måtte være så uskker, og deretter spørre andre, gjerne om ting jeg viste. Jeg må tro på meg selv, fordi hun vet jo at jeg kan.
Og jeg burde vite det selv.


Jeg tror nok mange ungdommer går i samme felle som jeg har gjort. Og mange sliter med det samme, kanskje ikke på samme måte, men de sliter med det. Bevist og ubevist. I mitt tilfelle var det kanskje mer ubevist. Jeg lot virkelig folk la meg ha slike tanker om meg selv, ubevist.


Håper noen ungdommer,(og kanskje eldre) skjønner alvoret, i det å få slengt kommentarer mot seg. Spesielt innen for eget "fagfelt", om jeg kan få lovt til å kalle det for fagfelt. Om du brenner for idrett, går idrettslinja, og dine medelever forteller deg at du ikke duger, innen idrett. Ja, da er det vell i gang da. hva får noen til å si slikt?
Er det sjalusi? Er det noe de virkelig mener? Er det noe annet?
Uansett hva det er, skal vi rett og slett ikke bry oss med det. For det viktigste for å nå langt, er det å tro på seg selv. Det har jeg skjønt i alle fall. Når jeg sluttet på Medier&Kommunikasjon, og fikk slengt i mot meg at det var likegreit at jeg ikke skulle gå media lenger, rett og slett for at jeg ikke passet inn på media, og ikke kunne noe. Da lot jeg nesten meg selv la løpet være kjørt. Jeg gikk rett på det jeg. Jeg tok det til meg, ble usikker på meg selv, og følte at jeg ikke duget. Skjønte ikke at jeg fikk være frilanser. Jeg fikk jo væe frilanser, og burde kanskej ta hintet fra folk som virkelig kan det, ikke de under utdanning, som var like langt i utdanningen som meg.
Samtidig er det viktig å ikke la troen gå så langt til å tro at man er den beste i alt. Det gjør ikke jeg. Jeg er enda usikker jeg.


Ikke la NOEN få ta i fra deg troen på deg selv. Det er veien til suksess. Det er viktigere enn du kanskje tror. I tilleg må du jobbe hardt, like det du gjør og kjøre på. Sats hardt, jobb hard, bli utslitt, kos deg og nyt det.

Maria fly fly

Når er en egentlig voksen?

Mange vil si at det er når man flytter bort, og enda flere vil si at det er når man er konfirmant. Har og hørt at man er voksen når en selv innrømmer at man er barnslig.

Jeg var 16 når jeg flyttet hjemmefra, og jeg var da langt i fra å være voksen, jeg var ikke klar for å bo alene. Jeg viste ingenting om dette med regninger og matlaging, siden jeg er en av de som fikk alt servert på sølvfat, om ikke gullfat, når jeg bodde hjemme. De allerfleste ungdommer i Norge har det nok slik, de bare ikke vet det selv. Jeg var og en av de som ville flytte bort når jeg bodde hjemme hos mine kjære foreldre. Da jeg kom til Narvik, innså jeg at jeg tok feil. Etter at jeg kom meg til Narvik, og hadde innsett den realiteten at man ikke må tenke på å komme meg bort så fort som mulig, følte jeg at det var min "jobb" å si videre til hjemmeboende ungdommer at de måtte nyte å bo hjemme. rett og slett fordi de har så mye de vil savne.

Enda yngre var jeg, når jeg konfirmerte meg. Da er det enda mye man ikke skjønner i verden. Greit det at det sies man trår "inn i de voksnes rekker", men det er vel bare en start i grunn, selv om at starten enda ikke er så veldig nært. Men som 15-åring følte jeg meg jo voksen. Men det var jeg ikke, og det er jeg kjempe glad for, for en skal jo leve barndommen så lange man kan.

Hvem som helst kan jo si at man er barnslig. Barn under 13 nekter som oftest på at de er barnslig. Men når de kommer i tenåra, da kan de ofte innrømme at de er barnslige. Da starter de heller å nekte på at de er "fjortisser" (nei, ikke alle blir det.) Dermed blir nok det også litt feil å si.

Nei, jeg tror at jeg må holde meg til min gamle teori. Den jeg alltid har hørt fra mamma.

Man er ikke voksen før man drikker kaffe.