Her

"Ka vil du bli når du blir stor" er navnet på en artikkel i den lokale nettavisen. Og det er jo et spørsmål folk i tenåra ofte får. Når jeg skulle velge utdanning viste jeg hva jeg ville bli. For meg har det ikke vært noe tvil. Jeg skulle bli journalist. Det har jeg vært bestemt på siden jeg var rundt 11-12 år. Og jeg husker når jeg bestemte meg. Jeg var i Spania, og fikk møte en av mennene som var bak kamera på James Bond. Da var jeg sikker. Jeg synes det var spennende. Noe med media.

Men hvorfor har jeg sett meg ut dette yrket? Hva er det som gjør at jeg så målrettet har gått mot journalistyrket? Jeg vet egentlig ikke helt hva svaret på dette er.  Og jeg vet heller ikke hva det var med dette yrket som fascinerte meg. Men noe var det. I ettertid har jeg jo skjønt mer hvorfor jeg så absolutt valgte noe med media, og jeg er glad det var det jeg som 12-åring ville. Det er mange gode grunner til å snakke om hvorfor jeg har valgt meg ut noe med media, men jeg tror jeg heller vil snakke om hva man burde fokusere på, og hva som burde drive en når man velger yrke. For jeg har gjort det på rett måte, det forsto jeg jo etterpå.

Som journalist, får man dra på mye forskjellig, se mye forskjellig, og kanskje spesielt møte mange interessante mennesker. Jeg møtte en av de menneskene jeg finner mest interessant under et oppdrag for en avis. Denne personen sa noe som traff meg, og som jeg har levd opp til etterpå. Det har gjort at jeg i ettertid tenker over hva jeg gjør, hvorfor jeg skal gjøre noe. Hvorfor skal jeg bli journalist?
Det er ikke for å bli rik og berømt, men fordi jeg ikke klarer å la være å gjøre det. Det er fordi det gir meg en glede som ingenting annet gir meg. Det handler om lykken i det man gjør. Ikke om pengene man får om det. For meg er det trivselen som spiller størst rolle. Kjærlighet gjør fattig rik. Det er altså ikke alltid penger som gjør deg rik.

Du må ha kjærlighet i bunnen til det du gjør!

Svarte strømpebukser

Jeg sliter med starten på dette innlegget, fordi det er så viktig. Det går på hvordan dagens samfunn har blitt de siste årene, da blant de under 15 år. Aldersgrensa på Facebook er 13 år, men det er alikevell ikke sjeldent å se et barn som er under aldersgrensa, på Facebook. Hele 24% av norske barn, mellom 9-12 år har faktisk en facebookprofil. (Kilde: http://www.hf.uio.no/imk/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2011/sosiale-nettsider.html )

Jeg blir sjokkert og veldig skremt, når jeg ser på nettvanene til unge i dag. Ikke bare fordi de er mye på både onlinespill eller sosiale nettsteder, men også over å se hvordan de skriver til hverandre. Jeg blir også skremt over å se at foreldre ikke holder kontroll på hva deres barn faktisk sier og gjør på nett. Jeg får faktisk lyst til å filleriste noen av disse foreldrene, vise dem at de må ta ansvar for sine egne barn. 

Nå er det også slik at noen foreldre faktisk lar sine barn ha Facebook, til tross for at de er for ung. Det er ikke bare med tanke på aldersgrensen som er satt, at de er for unge, men rett og slett det farlige med å ha en profil inne på Facebook.

Som sagt, så er der foreldre der ute, som lar sine BARN ha Facebook. Dette går faktisk ut over de barn som ikke har Facebook. De klarer ikke å henge med i alt som blir sagt på skolen, og kan risikere å bli plaget fordi de ikke har Facebook. Dette resulterer i at resten av disse barna i samme alder vil ha Facebook, rett og slett for å ikke bli mobbet. Det hele ender opp med at foreldrene som faktisk viser ansvar, må gjøre det på en slik måte at de må gi barna tilatelse tilslutt, rett og slett for å slippe å se sine barn bli holdt utenfor av resten av gruppa.

Nettmobbing er et ord som har blitt gjort kjent de siste åra, ikke utrolig nok. Jeg har selv prøvd å ta ansvar når jeg ser slikt, og det er faktisk alt for ofte. Det som er ekstra ille da, er at foreldrene til barna det gjelder blir sint for at jeg prøver å gjøre noe med det. Jeg kan jo forstå det, siden jeg ikke er en del av det, og at det ikke er mine barn. Men noen må jo for farsken ta ansvar... når foreldra ikke gjør det.

Selv vil jeg si at jeg er heldig. Mine foreldre har alltid vist ansvar, mine foreldre har alltid vist at de bryr seg, at de er bekymra og at de er redd for meg. Det til min store irritasjon før. Nå forstår jeg dem. Jeg forstår dem veldig godt. I alle fall nå når jeg vet hva en kan bli utsatt for. Det er ikke bare nettmobbing. Det finnes mange skumle og veldig farlige mennesker ute på det store Internettet. Og man vet ikke hva disse menneskene kan finne på. Du har sikkert hørt historier om disse menneskene som lokker til seg unge mennesker på nettet. Og det skjer, ofte. Gjerne er det unge naive ungdommer som lar seg lure. Og det er nettopp derfor det må være aldersgrense. Gjerne høyere enn 13 år. Det er lette offer, og de skjønner ikke alltid bedre. Selv om de selv tror de vet bedre.

I tillegg legges ting ut, som kan få konsekvenser senere i livet. Det ligger der ute, uansett om man sletter det eller ikke. Det kan alltids letes opp. Og det er mye rart som legges ut. Og spesielt av unge folk, de tenker ikke over det, og er ikke alltid klar over at det alltid er der ute.
Det er ofte snakk om nettvett, men det er helt klart at det ikke går inn på de unge, og det er noe det burde satses mere på.