Alt æ skull ha gjort

Startet på et innlegg, som jeg ikke klarte å få til. Det var samme tema som dette innlegget. Det ble bare ikke slik jeg ville. For hvor interessant er det å sitte og lese om ei som bokstavlig talt gråter, når hun får mellomlande på hjemplassen? Eller at hjertet banker ekstra hardt når man kjører over øya man vokste opp på, og det banker så hardt at det er så godt at det er vondt?
Tenkte jeg kunne vinkle det på en litt annen måte. Jeg vil skrive et innlegg til de som vil flytte bort. For jeg har og vært der en gang, jeg ville virkelig bort i fra mitt barndomshjem.

Jeg vet der er mange unge som enda bor hjemme, men bare lengter bort. Som har et ønske om å dra.
Vær så snill, ikke ha et ønske om å dra. Dere vet rett og slett ikke hva dere har. Dere vet ikke bedre. Jeg vet hva jeg snakker om.

Det er selvfølgelig ulemper og fordeler med å flytte hjemmefra, men tenåringer vil flytte av feile grunner. Og disse grunnene viser seg å være helt feilaktige. For de grunnene er ikke realistiske når men først kommer seg ut av redet.
Selv om at du blir "friere", så blir du  det på en helt annen måte enn du tror. Du blir fri på den måten at du (kanskje) bor alene. Du har ikke like mye tid til fyll og fest som du kanskje håpte?
Mye av tiden blir å gå til ting som du tidligere fikk servert på sølvfat. Oppvask, vaske hele leilighet/hybel, lage middag hver dag, ta vare på deg selv til en hver tid, betale regningerm etc. Det er mye du ikke tenker over. Hvor mange regninger betaler du når du bor hjemme? Husleie, telefonregning, strømregning, internett, og så videre selvfølgelig.

Jeg sier ikke det at foreldrene dine alltid har betalt alt, men du må gjøre det i en mye større grad en før. Jeg sier ikke at alle har problemer med å skaffe seg nye venner, men det er ikke alltid LIKE lett å plutselig komme til en ny plass, i et nytt miljø, og ikke ha alt, eller alle, rundt seg, som en tidligere har hatt.

Det som også viser seg, er at ungdommen nå til dags, ikke alltid ser hva de har, av natur rundt seg. Vesterålen og Andøy er nok de plassene i Norge, som har fått flest skatter. Kjære ungdom, åpne øynene deres. Skaff deg et kamera, og spring ut! Så, om du en dag MÅ flytte, se på bildene, og se hva du forlot. Når du innser det, lover jeg deg, du skulle ønske du kunne vært på Andøy lengre. Du vet, det er nok en grunn til at Andøya har såpass mange hobbyfotografer.



(LinnCe) :
Selv tok jeg det tungt å måtte flytte. Jeg måtte det på grunn av utdanning. Jeg trodde jeg var klar, og jeg ville dra. Men ikke før jeg dro, innså jeg hva jeg forlot. Så skal sant sies at Narvik har et veldig tøft miljø, spesielt da blant ungdom som var på samme alder som jeg var da. Jeg har aldri, ALDRI, før hatt problemer, med å få meg nye venner, eller å tilpasse meg. Men når jeg kom meg dit, var det tøft. Jeg sa det aldri til noen, at jeg ikke hadde det kult. Ingen vet hvordan det var, og ingen blir å skjønne det heller.

I tillegg til at jeg måtte klare meg selv, bortskjemt jente som jeg var, så måtte jeg komme meg inn i et helt nytt miljø og forstå hvordan samfunnet fungerte der. Når jeg prøvde på dette, falt jeg ut av miljøet jeg allerede kjente til hjemme. Uten å gjøre noe galt. Kom meg vell aldri helt inn i miljøet i Narvik heller. Jeg hadde ingen plasser å dra. Kun et trygt hjem hos mamma og pappa.
Klarer ikke skrive om det, for jeg kan ikke finne de rette ordene, for hvordan jeg følte meg. Det ironiske i alt, var at de få jeg var sammen med, var i fra samme plass som meg. Jeg kjente dem ikke i fra før.

Jeg sa til meg selv, at om jeg måtte bo ett år til i Narvik, kom jeg til å slutte på skolen. Og det er ikke likt meg, jeg er ikke en person som gir opp. Jeg var ikke meg selv det året, ingenting var likt meg.  
Jeg skjønner jo at jeg har hatt godt av det, og jeg vokste mye det året jeg var der. Men jeg unner ingen å ha det så tøft som jeg hadde det. Til tross, så tror jeg alle har godt av å komme seg bort. Kun da klarer man e se hva en allerede hadde.

Jeg slapp å gå enda ett år i Narvik. Men jeg var enda preget av det. Det vet jeg, for jeg klarte ikke å være den jenta jeg vet at jeg egentlig er. Og det var ikke så populært. Jeg fikk høre av noen av klassekameratene at jeg ikke passet inn med dem. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten medielærerne det året, på Stokmarknes. Jeg hadde nok ikke droppet ut uansett, men hva lærerne gjorde det året, sitter dypt i mitt hjerte den dag i dag.
Klarte ikke helt å finne ro i meg selv, etter å ha flyttet så tidlig som jeg gjorde. Tidligere og før jeg var klar for det. 



Jeg vet at man også har godt av å flytte, men vet til du er klar. Nyt tiden hjemme!
Og, hør på Lars Bremnes, det hjelper. Jeg lover!