Kirsti ikke vær så kjip

Musikksmak? Hva er vell det?
Jeg husker det slik at om man ikke hørte på det "alle andre" hørte på, så ble man nesten sett litt ned på. Jeg fant ut at det ikke skulle bekymre meg, og jeg fant min egen stil. Uvanlig stil til min alder, skulle det vise seg. Det ble slettes ikke godt likt. Jeg hørte jo ikke på det som lå på topplista til VG. Jeg kunne da ikke eie musikksmak? Joda, og det gjør jeg da enda det.

Når jeg først fortalte hva jeg likte, hadde jeg ikke noe problemer med å si "Jeg liker Lars Bremnes". Men så kom alle reaksjoner, og alle kommentarer.  Det har faktisk gått så langt at noen har sagt "Brenn i helvette". Det ga meg motivasjon til å kjøre mitt eget løp. Da fikk folk virkelig høre det, da fikk folk vite at jeg virkelig likte det JEG likte, og ikke det de ville at jeg skulle like. De fikk vite at det de sa, ikke kunne stoppe meg. Etter hvert stoppet kommentarene. Da roet jeg meg ned, jeg og.

Men så kom et nytt gjennomslag på det hele. Vi fikk en oppgave på skolen, om å skrive om noe vi liker. Jeg valgte å skrive om yngste bror Bremnes. Lars selvsagt. Min lærer stilte seg opp , og fortalte alle hva jeg hadde skrevet om. Det var greit det. Men så kom selvsagt disse kommentarene jeg så ofte fikk høre fra lærerern. Negativt om min musikksmak, og om min artist. Da slo det meg, og mitt svar var "Vet du, hver en oppgave jeg leverer inn til deg, skal handle om ingenting annet enn Lars Bremnes." Jeg holdt mitt ord. Hver en oppgave handlet om Lars. ikke bare vanlige oppgaver, men også mine eksamener. Hver en mulighet til å snike Lars inn, brukte jeg flittig. Læreren ga seg til slutt
Det hele endte opp med at h*n ga meg en spesifikk oppgave, der jeg kunne kontakte Bremnes. Og denne læreren sa at h*n kanskje kom til å bruke Lars sine tekster i skolesammenheng.

Jeg gir meg ikke. Jeg lover.

Hva er det som gjør at jeg får alle disse reaksjoner? Jeg vet svaret på alt nå. Neste gang du forteller meg at jeg har dårlig musikksmak vet jeg at du har feil. Jeg har alltid vist det. Nå vet jeg det bare mer enn noen gang før. Du har feil. Når du spør meg hva jeg liker, og jeg svarer, uten tvil selvsagt, Lars Bremnes, og du svarer med "du har dårlig musikksmak", da vet jeg at du har feil og jeg svarer mitt svar. "Jeg har ikke dårlig musikksmak, jeg bare hører ikke på det du forventer at jeg hører på." Nei, for jeg hører jo ikke på det andre på min alder vanligvis hører på. Det er ikke mi greie det der.

Hva har så dette gitt meg, for det er jo det som er viktig når det gjelder musikksmak. Ja, hva har det gitt meg å ikke fylle opp DINE forventninger til meg? Det har gitt meg mer glede enn du kan forstå. Egentlig så har det gitt meg mer enn glede. Men der finnes ikke et ord i ordboka som passer. Det har gitt meg så mye. Hjertet mitt blir varmt. Og det er vell det som betyr noe i denne sammenhengen. Det høres fælt ut, å få glede av å ikke gjøre som forventet av andre. Men i dette tilfelle er det akkurat det som er rett. Håper flere ungdommer gjør som meg.

Det har gitt meg glede. Jeg er så heldig å like en artist, som ikke er like stor som Lady Gaga, Justin Bieber og Madonna. Men du må huske at for meg er det å få møte mitt idol, like stort som det er for deg å møte ditt verdenskjente idol. Jeg får samme følelsen.
Jeg har fått mer glede enn du kanskje kan forstå. Jeg har møtt mitt idol. Jeg har møtt Lars. Mange ganger. Lars er en helt fantastisk artist. Og jeg vet jo nå at han er en like fantastisk person. Han stiller opp til en hver tid for sin fans. Du kan ikke forestille deg det.

Min anbefaling er å finne din egen stil. Det finnes så mye der ute, mye mer enn det som ligger på VG-lista. Kanskje du finner noe du faktisk liker. Musikk du kjenner deg igjen i. Musikk som bare treffer deg så langt inn i hjertet. En plass i hjertet, som du en gang ikke viste fantes. Jeg har klart det. Det kan du og. Jeg vil og anbefale deg å høre på Lars Bremnes, kanskje du ser det jeg ser. Kanskje du må høre to eller tre ganger. Det måtte jeg før jeg likte han, du ser hvor jeg havnet. Lykkerus. Og jeg er glad for at jeg er en person som prøver. Det gjør at jeg har et vidt spekter av artister og band jeg liker. Til og med band og artister du ikke kunne ha trodd... atter en gang. 
Jeg er sikker på at det er noen der ute som misforstår innlegget. Det har skjedd før med mine innlegg. Greia med mine innlegg er at jeg vil ha fram et poeng. Men selvsagt var der folk som aksepterte musikksmaken, og som selv prøvde å høre på musikken. Det setter jeg pris på. Men det hjelper meg ikke å få fram mitt poeng i dette innlegg.
 Og til slutt, som du ser så følger til og med mine innlegg på bloggen Lars sine sanger i rekkefølge på CD-platene.

Og husk, du har ikke dårlig musikksmak, du bare ikke hører på det folk forventer at du hører på.

De stygge jenten i klassen min

Jeg har vært heldig. Ikke alle er like heldig som meg. Mine foreldre har fulgt mine drømmer, ikke sine egne. Og dermed går jeg nå på Høgskole, på akkurat det jeg vil studere.
Ikke alle er like heldige. Det vet jeg, for jeg har selv sett ungdommer, som får drømmene knust, av sine egne foreldre, eller lærere for den saks skyld. Dette innlegget er nok rettet til disse ungdommene, men også til foreldrene deres. Ikke la rådgiveren fortelle dere at dere ikke er god nok, det har jeg fått høre i gjennom de (snart) 14 åra utdanning jeg har. Selvsagt er du god nok! Det var jeg og, jeg er jo der jeg ville være, og fikk høre at jeg ikke kunne være.


Jeg har vært heldig. Mine foreldre har støttet meg hele veien. Det er akkurat det ungdommer trenger, de er i den verste alderen i livet, vil jeg tørre å påstå. Jobben til faren min, er å rekruttere ungdommer til Forsvaret, og da er han ofte på utdanningsmesser, og/eller holder foredrag. Jeg har vært med på noen av disse foredragene, og fått hørt fra andre hva han sier. Jeg kunne ikke vært stoltere over han, når jeg hører han si sannheten, som ikke alle voksne innser. Jeg har tatt meg selv i å si "DET DER, det er MIN pappa!". Og jeg håper flere vil følge hans eksempel.


Jeg har vært heldig. Jeg håper du som skal søke deg inn på skole, gjør som pappa sier. "Du må søke deg inn på det du har lyst til. Følge dine drømmer, og ikke dine foreldres, dine læreres eller din rådgivers drøm for deg. Det er du som skal leve med det. Du har lært at du skal høre på foreldrene dine, men nå gir jeg deg lovt til å ikke gjøre det, i dette tilfellet." Vær så snill, det er ikke smartere å gå studiespesialisering om du vil bli mediegrafiker, frisør eller hva nå enn det skulle være.

Jeg har vært heldig. Foreldre; jeg håper at dere vil la deres ungdommer være like heldige. Mener dere virkelig at sønnen/datra deres ikke skal få jobbe med det de vil? Om de vil bli skipselektriker, hvorfor da gå studiespesialisering, når du kan få fagkunnskap, generell studiekompetanse(det samme som du får av treårig løp på stud.spes.) Og i tillegg ta lærlingetid.


Jeg er heldig. Mine foreldre har støttet meg, og fulgt meg i gjennom hele utdanningen. Selv når jeg måtte flytte som 15-16åring, til en plass som lå fire timer unna. Det var tøft for dem, å se deres første barn dra bort, men de viste jo at det var jeg som skulle leve med det valget som ble tatt, og de viste at det rette var å la meg velge. De støttet meg også når jeg, som deres førstefødte, flyttet til østlandet.
Jeg kan ikke fatte og begripe at det finnes noen foreldre som kan tenke annerledes. Vil dere at deres barn skal leve med et valg dere har tatt for dem?


Jeg er HELDIG. Jeg er velsignet.