Det store tomme kvite

Med søvnproblemer kan depresjon forekomme.
Før jeg startet med dette innlegget, måtte jeg tenke lenge. Er det lurt å legge noe slikt ut? Ja, hvorfor ikke? Skal det være tabu å gå igjennom depresjon? Nei, det synes jeg ikke. For å få motivasjon til å skrive, måtte jeg lese et avisinnlegg ei veldig god venninne av meg har skrevet. For å få motivasjon. Hun åpner innlegget med "I dag har jeg det kjempefint. I dag er en god dag. Og jeg har mange gode dager. Men det har ikke alltid vært slik. Kanskje har du opplevd å bare eksistere, men ikke leve?" Og jeg vet hva hun beskriver. For jeg er der hun har vært. Den dag i dag. Jeg har mange gode dager, men i perioder er det ikke slik. Jeg kan se hvor heldig og priviligert jeg er, men resten av meg vil ikke forstå det. 

Når jeg leser hele innlegget til venninna mi, forstår jeg. Jeg har gjort de samme tingene som hun har. Jeg har til og med gjort ting jeg ikke burde; ringe hjem og fortelle hvor vondt jeg har det. Tror kanskje ikke de har skjønt det før i år, etter den telefonsamtalen. Og selvsagt er de over normalt bekymret for meg. Det kan du lese om i ett tidligere innlegg på bloggen. Jeg trodde jeg hadde det verre i fjor, men det var kanskje fordi jeg hadde en pause fra min årlige depresjon året før. Jeg tok feil. Men denne gang er det på en annen måte. Og jeg har valgt å være ganske åpen om det i år. Men jeg tror ingen helt forstår. Ikke før de selv har vært igjennom det, eller før de ser meg få "breakdowns", der jeg bare faller helt om på gulvet og ikke klarer å stoppe tårene, mens jeg roper "få det bort". Ja, for jeg vil ikke ha det slik. Ingen ønsker å gå å være trist.

Jeg har også vært der jeg føler jeg ikke har noen rundt meg, og lurt på hvorfor ingen har gjort noe med det. Men folk rundt meg har jeg. Og mange har prøvd å trøste meg, men ingen vise ord fungerer. Jeg skjønner fortsatt hvor heldig jeg er, men igjen, jeg forstår det ikke. Fordi depresjonen tar overhånd over alle andre følelser. Hvor mange spør du egentlig hvordan de har det, og virkelig mene det? Virkelig bryr deg om det at de har det bra? Selv spør jeg aldri om jeg virkelig ikke vil vite hvordan de har det. Og ofte vet jeg at folk spør bare for å holde i gang en samtale. Noen ganger svarer jeg det jeg tror de vil høre, mens noen ganger er jeg helt ærlig, og da vet ikke folk hva de skal si mer. De vet ikke hva de skal gjøre. Det er nok mange der ute som vil hjelpe, men ikke vet hva de skal gjøre for å hjelpe til.

I det siste har jeg heller ikke vært meg selv. Jeg har merket at min vanligvis sterke personlighet, har blitt usikker og svak. Jeg bare gleder meg til det er over, og vise folk hvem jeg egentlig er. For jeg er virkelig ikke en trist person, det vet jeg selv. Det er ikke meg å måtte gå på tabletter for å være glad. Det strider til og med i mot alt jeg står for. Det vet de som kjenner meg. Og depresjonen har ført til handlinger ellers, som også strider i mot alt jeg står for. Det skal ikke være slik at man bare venne må lære seg til å leve med det. Slik som jeg må, for jeg vet den kommer tilbake, hvert år. Jeg trodde jeg slapp unna dette år, fordi alt gikk så bra, men det var kanskje en faktor til at jeg falt ned igjen. Jeg hadde det så bra, at når det gode gikk over, så følte jeg en utrøstelig sorg. Men hva kan en egentlig gjøre? For man vil ikke søke hjelp selv. Og en kan da ikke lene seg på andre, og håpe på at de gjør jobben for deg. Slik skal det heller ikke være. Men hva kan en gjøre? Kanskje man kan starte med å vise at man virkelig bryr seg? Lytte, dra den deprimerte med på ting, eller bare være der. Jeg er heldig jeg. Jeg har mange som er der, og jeg tør å vise at jeg har det tungt. Det er det ikke alle som tør, de vil ikke at andre skal tro de er svak. Jeg liker å tro at depresjon komemr av at man har vært sterk alt for lenge, og for mye. Nei til at depresjon skal være tabubelagt!

Stjernesukkertøy

Jeg har kviet meg for å skrive dette innlegget. Men lenge har jeg hatt lyst til å skrive det. Det har vært mange faktorer som har spilt inn på at jeg ikke har gjort det. Først fordi jeg ikke ville at alle skulle vite om det, spesielt ikke fremtidige sjefer. Litt fordi det er så mange som skriver om sine problemer på nett, og det blir for mye for mange. Og fordi jeg er redd folk tenker sitt, men kanskje mest fordi jeg ikke vet hvordan jeg kan skrive det på en slik måte at folk kan forstå.

Jeg har i åtte år nå, hatt forstyrret døgnrytme. Det går under "søvnproblemer", og er den formen der døgnrytmen er ustabil. Jeg kan være våken i flere døgn, sove i flere døgn, plutselig bare få tre timer søvn og ikke trenge mer, men så sove i 20 timer og ikke få nok. Jeg vet aldri hvordan neste dag eller natt blir. Jeg kan plutselig ha mye energi, og så være helt tom for energi.
Å ha forstyrret døgnrytme vil si at den indre biologiske klokken er forstyrret, og de som sliter med søvnen, mangler noen stoffer i hjernen som hjelper til med søvn. Hele en tredjedel av Norges befolkning sliter med en eller annen form for søvnproblemer. Om det er problemer med å falle i søvn, om man har lange pauser fra pusting under søvn, eller er unormalt mye trett om dagen.

Jeg kan ikke lyve å si at det ikke har påvirket meg på skolen, for det har det. Siden jeg går mediefag, jobber vi ofte i grupper. Jeg har vært heldig med gruppene jeg har havnet på, for de har vært tålmodig, og prøvd å hjelpe meg. Men jeg vet det er noen der ute som finner det plagsomt at jeg er sen. Jeg har ofte prøvd å forklare for dem det at "hvis du synes det er irriterende, tenk på hvor irriterende det er for meg." Det er selvsagt slitsomt om det går utover andre, men det er veldig slitsomt for meg og.

For det er faktisk jeg som går glipp av alt, det er jeg som sitter igjen med den utrolig dårlige samvittigheten, og jeg sitter igjen med lite eller mye energi. Samvittigheten er kanskje den verste, og den er der konstant. Det er ingen fordeler med å slite med søvnen. Det går ut over hverdagen. Jeg fungerer ikke som normalt. Jeg har prøvd mange forskjellige metoder på å bli kvitt dette. Ekstra irriterende er det når folk sier jeg ikke har prøvd hardt nok. Etter åtte år har man vell prøvd mye forskjellig, kan du forstå.  Jeg vil da få meg en jobb, som jeg ikke mister med en gang fordi jeg er sen alt for ofte. Det er enkelt å bekymre seg for det.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skaffe meg sovetabletter. Det har jeg nå gjort. Det er i mot alle mine prinsipper. En skal da ikke måtte gå på medikamenter, for noe som er så naturlig som søvn. Alle andre klarer det, hvorfor skal ikke jeg det? Jeg fikk heldigvis piller en ikke kan bli avhengig av. Funket første kvelden, men sluttet å funke etterpå. Trenger tips som kan fungere, for jeg vil ikke ha det slik selv..

Hvorfor skriver jeg dette? Det er mange grunner. Jeg vil gjerne takke alle som har vært tålmodig. Men jeg vil også få folk til å forstå at det ikke er noe man velger selv.


Fortsettelse følger.

Sju mål mot Mjølner

Så var det valgår igjen. Og nå er det under ei uke igjen. Jeg er en av de som ikke vet hva jeg skal stemme. Og det til tross for at jeg har vært inne på partienes nettsider og lest partiprogram. Det er viktig å stemme, men noen ganger mister jeg håpet og troen.

Det er mange som er i samme situasjon som meg, det er mange som ikke vet hva de mener er mest riktig å stemme. Da hjelper det ikke at det eneste politikerne skriver og sier, er dritt om de andre partiene. Dette utvikler det seg gjerne til personangrep. Kjære politikere, kan dere kanskje skrive noe om hva dere står for, enn hva andre står for? Jeg vil da heller stemme partiet du slenger dritt om, enn ditt parti. For det første lærer jeg mer om det partiet du skriver om, og dessuten vil jeg ikke stemme på noen som er ikke fokuserer på seg og sitt, og heller vil jeg ikke gi min stemme til noen som kun snakker usaklige ting om andre.

I dag sendte min søster meg melding. Hun var lei seg. Noen hadde skrevet noe om pappas parti,noe som ikke stemte. Men hun var fortsatt veldig lei seg. Jeg vet hvordan hun har det det er ikke noe gøy å lese negative ting om de nærmeste man har.  Det er skrevet om tidligere i bloggen, så skal ikke gå så nært innpå det nå.

Det er ille når små barn og ungdom skal måtte lese slike ting om sine foreldre. Jeg vet selv hvor ukult det er å lese ting som ikke stemmer om politikerforeldre. Noen ganger kunne jeg være så sinna av å lese avisen. Når jeg var ti år skjønte jeg heller ikke så mye, bare at det ikke var noe morsomt for meg. Jeg skjønner hvordan Prinsesse Ingrid Alexandra har det når hun leser om sine foreldre.
Jeg trøster meg med en ting, som jeg skal trøste lillesøster med, og det er at alle politikere, uansett parti, prøver å gjøre noe for samfunnet. Folk kan selvsagt være uenige, men det er de som gjør at samfunnet går rundt. De jobber for å gjøre det de mener er best for folk flest. En må være stolt over å ha engasjerte foreldre.

Når vi er inne på det å være datter eller sønn til noen som engasjerer seg eller har en form for rolle i samfunnet, så skal jeg dele en historie med dere, som fåtallet har hørt. Jeg har ikke delt den med mange,  rett og slett fordi jeg var redd for min far, og hva han tenkte om det.
Når jeg var seks år, skjønte jeg ikke stort. Jeg viste at pappa var politiker, og litt om hva det var. Men det var alt i fra langt jeg skjønte. Den mest grufulle hendelsen som har skjedd i pappas politikerkarriere skjedde da. Jeg gikk første klasse det året, og min bestefar drev bensinstasjonen ESSO på Andenes. Der var jeg ofte. Jeg likte meg der. Men den ene søndagen vi var innom der, jeg og pappa, husker jeg som svært ukomfortabel. For jeg husker det faktisk. Jeg husker bare ikke hva som ble sagt. Det fikk jeg vite ti år senere. Det jeg husker var at pappa kom inn med noen esker, som skulle inn på bakrommet. Det var en mann der inne, jeg husker hans ansikt. Han sa noe til pappa, og jeg husker jeg ikke likte mannen, fordi han var uhøflig. Jeg hadde sett pappas reaksjon på det mannen hadde sagt, og jeg husker pappa gikk fort, for å komme seg inn på bakrommet med eskene. Denne mannen hadde snudd seg mot meg og sagt "ikke sant?". Jeg tenkte jeg skulle svare "ja", fordi det var det lureste. Jeg følte meg truet, så jeg spran inn til pappa og sa hva som hadde skjedd, og at jeg hadde sagt meg enig med mannen. Noe mer husker jeg ikke før dagen etterpå. Det var mandag, jeg var på skolen, og det var friminutt. Denne dagen skulle vist forandre seg for mange. Denne mannen hadde dratt på skolen, og lett etter et barn. Han hadde tatt tak i en av mine klassekamerater, og holdt han opp etter halsen. Han hadde med seg kniv, og truet min venn. Denne gutten han hadde fått tak i, kom seg løs ved å sparke han i de edlere deler. Dette fikk jeg vite når timen startet. 
Ti år senere fikk jeg høre denne historien. Da fikk jeg vite alt jeg ikke forstod. Den dagen på ESSO, hadde mannen sagt til pappa at "Det er din feil at mitt liv er forjævlig". Han mente det var min fars feil at hans liv ikke var noe bra. Dere skjønner, mannen var en kjent narkoman på hjemplassen min. Det jeg hadde svart ja på, var at han skulle drepe meg. Han hadde altså truet min far om å drepe hans eneste datter. Drapstrussel. Jeg skjønner hvorfor pappa hadde blitt som han ble. For mine foreldre er jeg et mirakel. På denne tiden hadde ikke min søster ankommet. Det som sannsynliugvis hadde skjedd den mandagen etter, var at mannen hadde dratt på skolen, for å finne meg. Mamma var alene med meg, og fikk høre det senere på dagen. Hun ville ikke være alene hjemme, og vi var derfor hele den dagen hos mine besteforeldre.

Noen ganger tenker jeg på for en farlig situasjon det kunne blitt. Når en mann møter opp på skolen, og truer en liten gutt med kniv. Og det etter å ha kommet med trusler om å drepe ei lita jente, fordi faren er politiker. Jeg kunne vært død. Hva hadde skjedd om han fant meg? Hva hadde skjedd om min klassekompis ikke hadde kommet seg unna? Jeg tenker på det noen ganger.

Men som tidligere nevnt er det snart valgdag. Bare under ei uke. Og jeg vet ikke hva jeg skal stemme, og bli ikke noe klok av partiprogrammene på nett. Kanskje er det bra å ikke ha noen mening om alt når en skal bli journalist? 
Jeg ønsker meg uansett alt av innspill, alle nyttige lenker på nett, og gjerne partiprogram om noen har det. Så oppfordrer jeg alle politikere i sosiale medier om å skrive hva de selv står for, og ikke hva andre partier står for. Og hold dere unna drittslenging, dere mister min stemme da.

Høsten

I noen år har min familie tatt inn utvekslingsstudenter fra forskjellige land. Nå er jeg selv i den situasjonen. Jeg sitter i et helt nytt land, med et annet språk, en annen kultur, og så videre. Ikke før nå kan jeg skjønne hvordan det har vært for disse menneskene jeg er så heldig å ha få kalt mine brødre. Ja, for de blir som brødre når de bor i huset ditt, og lever som en del av familien. Det er noe helt spesielt.

Men som jeg nevnte, så er det min tur til å bo en helt annen plass. Og det er faktisk veldig forvirrende. Jeg sier ikke at jeg har det dårlig, nærmere tvert i mot. Men ting er ikke som jeg er vant med, det er helt annerledes. Heldigvis liker jeg det. Tenk den erfaringen jeg får, tenk alt jeg får oppleve. Og det sier alle som har studert eller jobbet i utlandet. Det er virkelig noe for seg selv. Noe helt unikt.

Men samtidig er det noen ting man må være litt oppmerksom på. Og det er at man ikke kan gjøre alle ting man er vant til å gjøre. Kulturen er ikke lik. Om du er vant til å spøke med dine venner i ditt hjemland, betyr ikke det at dine nye venner i utlandet forstår det på samme måte. Vær forsiktig med måten du oppfører deg på offentlig, det er ikke alt som er like normalt som det er hjemme. Jeg vet i alle fall at jeg må tenke meg veldig over. Heldigvis er det fortsatt unikt.

Jeg fikk en gang høre av en som stod meg nær at det er snobbete å reise til utlandet. Jeg må nok innrømme jeg ble ganske så sint over det. Så sint at jeg forlot. Men før jeg dro fikk jeg selvsagt svart vedkommende. Måtte fortelle at det er langt i fra snobbete. Man får erfaringer andre ikke har, man får oppleve ting, og man får helt nye ting inn på sin CV. En kan jo lure på hvorfor det ble sagt, for å kunne si noe slikt er for meg idioti.

Jeg anbefaler alle som har muligheten til å reise ut, til å ta sjansen. Det er kanskje skummelt først, men du blir å lengte tilbake etterpå.

Her

"Ka vil du bli når du blir stor" er navnet på en artikkel i den lokale nettavisen. Og det er jo et spørsmål folk i tenåra ofte får. Når jeg skulle velge utdanning viste jeg hva jeg ville bli. For meg har det ikke vært noe tvil. Jeg skulle bli journalist. Det har jeg vært bestemt på siden jeg var rundt 11-12 år. Og jeg husker når jeg bestemte meg. Jeg var i Spania, og fikk møte en av mennene som var bak kamera på James Bond. Da var jeg sikker. Jeg synes det var spennende. Noe med media.

Men hvorfor har jeg sett meg ut dette yrket? Hva er det som gjør at jeg så målrettet har gått mot journalistyrket? Jeg vet egentlig ikke helt hva svaret på dette er.  Og jeg vet heller ikke hva det var med dette yrket som fascinerte meg. Men noe var det. I ettertid har jeg jo skjønt mer hvorfor jeg så absolutt valgte noe med media, og jeg er glad det var det jeg som 12-åring ville. Det er mange gode grunner til å snakke om hvorfor jeg har valgt meg ut noe med media, men jeg tror jeg heller vil snakke om hva man burde fokusere på, og hva som burde drive en når man velger yrke. For jeg har gjort det på rett måte, det forsto jeg jo etterpå.

Som journalist, får man dra på mye forskjellig, se mye forskjellig, og kanskje spesielt møte mange interessante mennesker. Jeg møtte en av de menneskene jeg finner mest interessant under et oppdrag for en avis. Denne personen sa noe som traff meg, og som jeg har levd opp til etterpå. Det har gjort at jeg i ettertid tenker over hva jeg gjør, hvorfor jeg skal gjøre noe. Hvorfor skal jeg bli journalist?
Det er ikke for å bli rik og berømt, men fordi jeg ikke klarer å la være å gjøre det. Det er fordi det gir meg en glede som ingenting annet gir meg. Det handler om lykken i det man gjør. Ikke om pengene man får om det. For meg er det trivselen som spiller størst rolle. Kjærlighet gjør fattig rik. Det er altså ikke alltid penger som gjør deg rik.

Du må ha kjærlighet i bunnen til det du gjør!

Svarte strømpebukser

Jeg sliter med starten på dette innlegget, fordi det er så viktig. Det går på hvordan dagens samfunn har blitt de siste årene, da blant de under 15 år. Aldersgrensa på Facebook er 13 år, men det er alikevell ikke sjeldent å se et barn som er under aldersgrensa, på Facebook. Hele 24% av norske barn, mellom 9-12 år har faktisk en facebookprofil. (Kilde: http://www.hf.uio.no/imk/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2011/sosiale-nettsider.html )

Jeg blir sjokkert og veldig skremt, når jeg ser på nettvanene til unge i dag. Ikke bare fordi de er mye på både onlinespill eller sosiale nettsteder, men også over å se hvordan de skriver til hverandre. Jeg blir også skremt over å se at foreldre ikke holder kontroll på hva deres barn faktisk sier og gjør på nett. Jeg får faktisk lyst til å filleriste noen av disse foreldrene, vise dem at de må ta ansvar for sine egne barn. 

Nå er det også slik at noen foreldre faktisk lar sine barn ha Facebook, til tross for at de er for ung. Det er ikke bare med tanke på aldersgrensen som er satt, at de er for unge, men rett og slett det farlige med å ha en profil inne på Facebook.

Som sagt, så er der foreldre der ute, som lar sine BARN ha Facebook. Dette går faktisk ut over de barn som ikke har Facebook. De klarer ikke å henge med i alt som blir sagt på skolen, og kan risikere å bli plaget fordi de ikke har Facebook. Dette resulterer i at resten av disse barna i samme alder vil ha Facebook, rett og slett for å ikke bli mobbet. Det hele ender opp med at foreldrene som faktisk viser ansvar, må gjøre det på en slik måte at de må gi barna tilatelse tilslutt, rett og slett for å slippe å se sine barn bli holdt utenfor av resten av gruppa.

Nettmobbing er et ord som har blitt gjort kjent de siste åra, ikke utrolig nok. Jeg har selv prøvd å ta ansvar når jeg ser slikt, og det er faktisk alt for ofte. Det som er ekstra ille da, er at foreldrene til barna det gjelder blir sint for at jeg prøver å gjøre noe med det. Jeg kan jo forstå det, siden jeg ikke er en del av det, og at det ikke er mine barn. Men noen må jo for farsken ta ansvar... når foreldra ikke gjør det.

Selv vil jeg si at jeg er heldig. Mine foreldre har alltid vist ansvar, mine foreldre har alltid vist at de bryr seg, at de er bekymra og at de er redd for meg. Det til min store irritasjon før. Nå forstår jeg dem. Jeg forstår dem veldig godt. I alle fall nå når jeg vet hva en kan bli utsatt for. Det er ikke bare nettmobbing. Det finnes mange skumle og veldig farlige mennesker ute på det store Internettet. Og man vet ikke hva disse menneskene kan finne på. Du har sikkert hørt historier om disse menneskene som lokker til seg unge mennesker på nettet. Og det skjer, ofte. Gjerne er det unge naive ungdommer som lar seg lure. Og det er nettopp derfor det må være aldersgrense. Gjerne høyere enn 13 år. Det er lette offer, og de skjønner ikke alltid bedre. Selv om de selv tror de vet bedre.

I tillegg legges ting ut, som kan få konsekvenser senere i livet. Det ligger der ute, uansett om man sletter det eller ikke. Det kan alltids letes opp. Og det er mye rart som legges ut. Og spesielt av unge folk, de tenker ikke over det, og er ikke alltid klar over at det alltid er der ute.
Det er ofte snakk om nettvett, men det er helt klart at det ikke går inn på de unge, og det er noe det burde satses mere på.