Når er en egentlig voksen?
Mange vil si at det er når man flytter bort, og enda flere vil si at det er når man er konfirmant. Har og hørt at man er voksen når en selv innrømmer at man er barnslig.
Jeg var 16 når jeg flyttet hjemmefra, og jeg var da langt i fra å være voksen, jeg var ikke klar for å bo alene. Jeg viste ingenting om dette med regninger og matlaging, siden jeg er en av de som fikk alt servert på sølvfat, om ikke gullfat, når jeg bodde hjemme. De allerfleste ungdommer i Norge har det nok slik, de bare ikke vet det selv. Jeg var og en av de som ville flytte bort når jeg bodde hjemme hos mine kjære foreldre. Da jeg kom til Narvik, innså jeg at jeg tok feil. Etter at jeg kom meg til Narvik, og hadde innsett den realiteten at man ikke må tenke på å komme meg bort så fort som mulig, følte jeg at det var min "jobb" å si videre til hjemmeboende ungdommer at de måtte nyte å bo hjemme. rett og slett fordi de har så mye de vil savne.
Enda yngre var jeg, når jeg konfirmerte meg. Da er det enda mye man ikke skjønner i verden. Greit det at det sies man trår "inn i de voksnes rekker", men det er vel bare en start i grunn, selv om at starten enda ikke er så veldig nært. Men som 15-åring følte jeg meg jo voksen. Men det var jeg ikke, og det er jeg kjempe glad for, for en skal jo leve barndommen så lange man kan.
Hvem som helst kan jo si at man er barnslig. Barn under 13 nekter som oftest på at de er barnslig. Men når de kommer i tenåra, da kan de ofte innrømme at de er barnslige. Da starter de heller å nekte på at de er "fjortisser" (nei, ikke alle blir det.) Dermed blir nok det også litt feil å si.
Nei, jeg tror at jeg må holde meg til min gamle teori. Den jeg alltid har hørt fra mamma.
Man er ikke voksen før man drikker kaffe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar