De stygge jenten i klassen min

Jeg har vært heldig. Ikke alle er like heldig som meg. Mine foreldre har fulgt mine drømmer, ikke sine egne. Og dermed går jeg nå på Høgskole, på akkurat det jeg vil studere.
Ikke alle er like heldige. Det vet jeg, for jeg har selv sett ungdommer, som får drømmene knust, av sine egne foreldre, eller lærere for den saks skyld. Dette innlegget er nok rettet til disse ungdommene, men også til foreldrene deres. Ikke la rådgiveren fortelle dere at dere ikke er god nok, det har jeg fått høre i gjennom de (snart) 14 åra utdanning jeg har. Selvsagt er du god nok! Det var jeg og, jeg er jo der jeg ville være, og fikk høre at jeg ikke kunne være.


Jeg har vært heldig. Mine foreldre har støttet meg hele veien. Det er akkurat det ungdommer trenger, de er i den verste alderen i livet, vil jeg tørre å påstå. Jobben til faren min, er å rekruttere ungdommer til Forsvaret, og da er han ofte på utdanningsmesser, og/eller holder foredrag. Jeg har vært med på noen av disse foredragene, og fått hørt fra andre hva han sier. Jeg kunne ikke vært stoltere over han, når jeg hører han si sannheten, som ikke alle voksne innser. Jeg har tatt meg selv i å si "DET DER, det er MIN pappa!". Og jeg håper flere vil følge hans eksempel.


Jeg har vært heldig. Jeg håper du som skal søke deg inn på skole, gjør som pappa sier. "Du må søke deg inn på det du har lyst til. Følge dine drømmer, og ikke dine foreldres, dine læreres eller din rådgivers drøm for deg. Det er du som skal leve med det. Du har lært at du skal høre på foreldrene dine, men nå gir jeg deg lovt til å ikke gjøre det, i dette tilfellet." Vær så snill, det er ikke smartere å gå studiespesialisering om du vil bli mediegrafiker, frisør eller hva nå enn det skulle være.

Jeg har vært heldig. Foreldre; jeg håper at dere vil la deres ungdommer være like heldige. Mener dere virkelig at sønnen/datra deres ikke skal få jobbe med det de vil? Om de vil bli skipselektriker, hvorfor da gå studiespesialisering, når du kan få fagkunnskap, generell studiekompetanse(det samme som du får av treårig løp på stud.spes.) Og i tillegg ta lærlingetid.


Jeg er heldig. Mine foreldre har støttet meg, og fulgt meg i gjennom hele utdanningen. Selv når jeg måtte flytte som 15-16åring, til en plass som lå fire timer unna. Det var tøft for dem, å se deres første barn dra bort, men de viste jo at det var jeg som skulle leve med det valget som ble tatt, og de viste at det rette var å la meg velge. De støttet meg også når jeg, som deres førstefødte, flyttet til østlandet.
Jeg kan ikke fatte og begripe at det finnes noen foreldre som kan tenke annerledes. Vil dere at deres barn skal leve med et valg dere har tatt for dem?


Jeg er HELDIG. Jeg er velsignet.