Det store tomme kvite

Med søvnproblemer kan depresjon forekomme.
Før jeg startet med dette innlegget, måtte jeg tenke lenge. Er det lurt å legge noe slikt ut? Ja, hvorfor ikke? Skal det være tabu å gå igjennom depresjon? Nei, det synes jeg ikke. For å få motivasjon til å skrive, måtte jeg lese et avisinnlegg ei veldig god venninne av meg har skrevet. For å få motivasjon. Hun åpner innlegget med "I dag har jeg det kjempefint. I dag er en god dag. Og jeg har mange gode dager. Men det har ikke alltid vært slik. Kanskje har du opplevd å bare eksistere, men ikke leve?" Og jeg vet hva hun beskriver. For jeg er der hun har vært. Den dag i dag. Jeg har mange gode dager, men i perioder er det ikke slik. Jeg kan se hvor heldig og priviligert jeg er, men resten av meg vil ikke forstå det. 

Når jeg leser hele innlegget til venninna mi, forstår jeg. Jeg har gjort de samme tingene som hun har. Jeg har til og med gjort ting jeg ikke burde; ringe hjem og fortelle hvor vondt jeg har det. Tror kanskje ikke de har skjønt det før i år, etter den telefonsamtalen. Og selvsagt er de over normalt bekymret for meg. Det kan du lese om i ett tidligere innlegg på bloggen. Jeg trodde jeg hadde det verre i fjor, men det var kanskje fordi jeg hadde en pause fra min årlige depresjon året før. Jeg tok feil. Men denne gang er det på en annen måte. Og jeg har valgt å være ganske åpen om det i år. Men jeg tror ingen helt forstår. Ikke før de selv har vært igjennom det, eller før de ser meg få "breakdowns", der jeg bare faller helt om på gulvet og ikke klarer å stoppe tårene, mens jeg roper "få det bort". Ja, for jeg vil ikke ha det slik. Ingen ønsker å gå å være trist.

Jeg har også vært der jeg føler jeg ikke har noen rundt meg, og lurt på hvorfor ingen har gjort noe med det. Men folk rundt meg har jeg. Og mange har prøvd å trøste meg, men ingen vise ord fungerer. Jeg skjønner fortsatt hvor heldig jeg er, men igjen, jeg forstår det ikke. Fordi depresjonen tar overhånd over alle andre følelser. Hvor mange spør du egentlig hvordan de har det, og virkelig mene det? Virkelig bryr deg om det at de har det bra? Selv spør jeg aldri om jeg virkelig ikke vil vite hvordan de har det. Og ofte vet jeg at folk spør bare for å holde i gang en samtale. Noen ganger svarer jeg det jeg tror de vil høre, mens noen ganger er jeg helt ærlig, og da vet ikke folk hva de skal si mer. De vet ikke hva de skal gjøre. Det er nok mange der ute som vil hjelpe, men ikke vet hva de skal gjøre for å hjelpe til.

I det siste har jeg heller ikke vært meg selv. Jeg har merket at min vanligvis sterke personlighet, har blitt usikker og svak. Jeg bare gleder meg til det er over, og vise folk hvem jeg egentlig er. For jeg er virkelig ikke en trist person, det vet jeg selv. Det er ikke meg å måtte gå på tabletter for å være glad. Det strider til og med i mot alt jeg står for. Det vet de som kjenner meg. Og depresjonen har ført til handlinger ellers, som også strider i mot alt jeg står for. Det skal ikke være slik at man bare venne må lære seg til å leve med det. Slik som jeg må, for jeg vet den kommer tilbake, hvert år. Jeg trodde jeg slapp unna dette år, fordi alt gikk så bra, men det var kanskje en faktor til at jeg falt ned igjen. Jeg hadde det så bra, at når det gode gikk over, så følte jeg en utrøstelig sorg. Men hva kan en egentlig gjøre? For man vil ikke søke hjelp selv. Og en kan da ikke lene seg på andre, og håpe på at de gjør jobben for deg. Slik skal det heller ikke være. Men hva kan en gjøre? Kanskje man kan starte med å vise at man virkelig bryr seg? Lytte, dra den deprimerte med på ting, eller bare være der. Jeg er heldig jeg. Jeg har mange som er der, og jeg tør å vise at jeg har det tungt. Det er det ikke alle som tør, de vil ikke at andre skal tro de er svak. Jeg liker å tro at depresjon komemr av at man har vært sterk alt for lenge, og for mye. Nei til at depresjon skal være tabubelagt!