Sju mål mot Mjølner

Så var det valgår igjen. Og nå er det under ei uke igjen. Jeg er en av de som ikke vet hva jeg skal stemme. Og det til tross for at jeg har vært inne på partienes nettsider og lest partiprogram. Det er viktig å stemme, men noen ganger mister jeg håpet og troen.

Det er mange som er i samme situasjon som meg, det er mange som ikke vet hva de mener er mest riktig å stemme. Da hjelper det ikke at det eneste politikerne skriver og sier, er dritt om de andre partiene. Dette utvikler det seg gjerne til personangrep. Kjære politikere, kan dere kanskje skrive noe om hva dere står for, enn hva andre står for? Jeg vil da heller stemme partiet du slenger dritt om, enn ditt parti. For det første lærer jeg mer om det partiet du skriver om, og dessuten vil jeg ikke stemme på noen som er ikke fokuserer på seg og sitt, og heller vil jeg ikke gi min stemme til noen som kun snakker usaklige ting om andre.

I dag sendte min søster meg melding. Hun var lei seg. Noen hadde skrevet noe om pappas parti,noe som ikke stemte. Men hun var fortsatt veldig lei seg. Jeg vet hvordan hun har det det er ikke noe gøy å lese negative ting om de nærmeste man har.  Det er skrevet om tidligere i bloggen, så skal ikke gå så nært innpå det nå.

Det er ille når små barn og ungdom skal måtte lese slike ting om sine foreldre. Jeg vet selv hvor ukult det er å lese ting som ikke stemmer om politikerforeldre. Noen ganger kunne jeg være så sinna av å lese avisen. Når jeg var ti år skjønte jeg heller ikke så mye, bare at det ikke var noe morsomt for meg. Jeg skjønner hvordan Prinsesse Ingrid Alexandra har det når hun leser om sine foreldre.
Jeg trøster meg med en ting, som jeg skal trøste lillesøster med, og det er at alle politikere, uansett parti, prøver å gjøre noe for samfunnet. Folk kan selvsagt være uenige, men det er de som gjør at samfunnet går rundt. De jobber for å gjøre det de mener er best for folk flest. En må være stolt over å ha engasjerte foreldre.

Når vi er inne på det å være datter eller sønn til noen som engasjerer seg eller har en form for rolle i samfunnet, så skal jeg dele en historie med dere, som fåtallet har hørt. Jeg har ikke delt den med mange,  rett og slett fordi jeg var redd for min far, og hva han tenkte om det.
Når jeg var seks år, skjønte jeg ikke stort. Jeg viste at pappa var politiker, og litt om hva det var. Men det var alt i fra langt jeg skjønte. Den mest grufulle hendelsen som har skjedd i pappas politikerkarriere skjedde da. Jeg gikk første klasse det året, og min bestefar drev bensinstasjonen ESSO på Andenes. Der var jeg ofte. Jeg likte meg der. Men den ene søndagen vi var innom der, jeg og pappa, husker jeg som svært ukomfortabel. For jeg husker det faktisk. Jeg husker bare ikke hva som ble sagt. Det fikk jeg vite ti år senere. Det jeg husker var at pappa kom inn med noen esker, som skulle inn på bakrommet. Det var en mann der inne, jeg husker hans ansikt. Han sa noe til pappa, og jeg husker jeg ikke likte mannen, fordi han var uhøflig. Jeg hadde sett pappas reaksjon på det mannen hadde sagt, og jeg husker pappa gikk fort, for å komme seg inn på bakrommet med eskene. Denne mannen hadde snudd seg mot meg og sagt "ikke sant?". Jeg tenkte jeg skulle svare "ja", fordi det var det lureste. Jeg følte meg truet, så jeg spran inn til pappa og sa hva som hadde skjedd, og at jeg hadde sagt meg enig med mannen. Noe mer husker jeg ikke før dagen etterpå. Det var mandag, jeg var på skolen, og det var friminutt. Denne dagen skulle vist forandre seg for mange. Denne mannen hadde dratt på skolen, og lett etter et barn. Han hadde tatt tak i en av mine klassekamerater, og holdt han opp etter halsen. Han hadde med seg kniv, og truet min venn. Denne gutten han hadde fått tak i, kom seg løs ved å sparke han i de edlere deler. Dette fikk jeg vite når timen startet. 
Ti år senere fikk jeg høre denne historien. Da fikk jeg vite alt jeg ikke forstod. Den dagen på ESSO, hadde mannen sagt til pappa at "Det er din feil at mitt liv er forjævlig". Han mente det var min fars feil at hans liv ikke var noe bra. Dere skjønner, mannen var en kjent narkoman på hjemplassen min. Det jeg hadde svart ja på, var at han skulle drepe meg. Han hadde altså truet min far om å drepe hans eneste datter. Drapstrussel. Jeg skjønner hvorfor pappa hadde blitt som han ble. For mine foreldre er jeg et mirakel. På denne tiden hadde ikke min søster ankommet. Det som sannsynliugvis hadde skjedd den mandagen etter, var at mannen hadde dratt på skolen, for å finne meg. Mamma var alene med meg, og fikk høre det senere på dagen. Hun ville ikke være alene hjemme, og vi var derfor hele den dagen hos mine besteforeldre.

Noen ganger tenker jeg på for en farlig situasjon det kunne blitt. Når en mann møter opp på skolen, og truer en liten gutt med kniv. Og det etter å ha kommet med trusler om å drepe ei lita jente, fordi faren er politiker. Jeg kunne vært død. Hva hadde skjedd om han fant meg? Hva hadde skjedd om min klassekompis ikke hadde kommet seg unna? Jeg tenker på det noen ganger.

Men som tidligere nevnt er det snart valgdag. Bare under ei uke. Og jeg vet ikke hva jeg skal stemme, og bli ikke noe klok av partiprogrammene på nett. Kanskje er det bra å ikke ha noen mening om alt når en skal bli journalist? 
Jeg ønsker meg uansett alt av innspill, alle nyttige lenker på nett, og gjerne partiprogram om noen har det. Så oppfordrer jeg alle politikere i sosiale medier om å skrive hva de selv står for, og ikke hva andre partier står for. Og hold dere unna drittslenging, dere mister min stemme da.